ARBEIDSLEDIG OG PÅ JAKT ETTER NY JOBB?

Rie Hurlen Larsen Nyheter


ER DU ENSOM OG FRUSTRERT, ELLER KLARER DU Å SE MULIGHETENE?

Det er ensomt å være arbeidsledig. Alle andre er jo på jobb på dagen! Hvem skal man da snakke med? Man mister voksenkontakt og selvtilliten og troen på seg selv daler. I disse dager er nedbemanning dessverre ikke et ukjent begrep, hvordan skal man klare å komme seg ut av en periode med arbeidsledighet som en vinner?

Arbeidsledighet er en emosjonell belastning.

Når man sitter hjemme og søker på jobber og det går lang tid uten positive avbrekk i hverdagen (som innkalling til et intervju eller invitasjon til en trivelig lunsj med en venn) så er det ikke unaturlig å begynne å kjenne litt på følelsen av at man ikke har så mye å stå opp til på morgenen.

Å være arbeidsledig er litt som å være selvstendig næringsdrivende. Man må ta seg selv i nakken og ingenting skjer med mindre du gjør noe for det selv. Ingenting kommer gratis. Det kommer ingen og banker på døra di og tilbyr deg en jobb. Det er slitsomt å hele tiden være “out there”, å reklamere for seg selv, være blid og positiv selv om man egentlig innerst inne bare vil gråte over sin situasjon.

Og når man er så heldig at man kommer på intervju kommer dilemmaet, hvordan skal man forklare og avdramatisere egen arbeidsledighetssituasjon uten at det blir påfallende? Og hva hvis tårene presser seg på? Det er jo så privat og emosjonelt! Ingen har bruk for meg… Akkurat nå, i hvert fall.

Sosiale settinger med venner blir ofte et lite lyspunkt. Endelig voksenkontakt! Det er bare det at når man møter vennene sine så risikerer man også å møte nye mennesker i tillegg. Noen du ikke har møtt før som man må småprate med. Hvor mange minutter tar det før man får det fryktede spørsmålet “hva jobber du med”?

Man får dette spørsmålet, ikke fordi det er så vanvittig interessant hva man jobber med, men fordi vi bor i Norge, og Norge er et bittelite land. Kanskje jeg kjenner noen som jobber samme sted som deg tenker avsenderen av spørsmålet, så vi fort kan finne noe mer å snakke om før stillheten og pinligheten overtar samtalen. Men pinligheten kommer raskere enn man tror når svaret er “jeg er arbeidsledig, jeg”.

Snakk om stigmatisering! Nå er det mange forklaringer til arbeidsledighet, men hensikten med spørsmålet var jo å finne ut av om man hadde noen kjente for å unngå pinlig taushet, også ender vedkommende opp med å svare “åja!” Og gransker dermed arbeidsledighetsobjektet nøye. Kommer det noen tårer, eller takler vedkommende det helt greit? Hva skal man si videre? Prate om det, eller prate om noe annet og late som om man ikke hørte helt? Samtalen er uansett relativt død.

Hvorfor er det stigmatiserende å være arbeidsledig?

Er det forresten så stigmatiserende? Eller er det mer og mer vanlig med ufrivillige jobbytter i vårt langstrakte land, som er avhengig av at oljeprisen holder seg på topp, hvor konjukturendringer og nedbemanning skjer raskt.

Vi må innse at vi lever i en verden med raskere endringer i arbeidslivet enn vi noen sinne har opplevd tidligere. Vinnerne er ikke de som unngår å bli nedbemannet. Vinnerne er de som holder humøret oppe, som evner å tenke positivt, som ser mulighetene rundt hver sving og tenker at “når en dør lukkes, åpnes en annen”. Den som ufarliggjør sin egen sitasjon, evner å reflektere rundt sin edge, og den som evner å selge seg selv uten å måtte tørke en tåre.

Av Researcher Vibecke Martens Vesterdahl

Del dette innlegget